På vei tilbake hadde vi gleden av å skulle overnatte ved Caracas airport fordi vi hadde så tidlig flight til Brasil neste morgen.
Denne gangen hadde vi iallefall skjønt immigrasjonspapirene, så det var easy match. Vi hadde også vært så framsynte å ta ut masse dollar i cash før vi forlot Curacao for i galemannsland er man aldri trygg.
Alt gikk greit, vips var vi ute og en kar lurte på om vi skulle ha taxi, det skulle vi jo, så vi ble med ham. Han hadde uniform og "official taxi" kort rundt halsen, så vi følte oss trygge på at han var god. Så lurte han på om vi hadde bolivares, men nei, vi hadde bare dollar. Dere må ha bolivares sa han. Kan vi ikke betale i dollar???? Nei, kun bolivares, både i taxien og på hotellet. Men han kjente en som kunne veksle :-) Og der fikk vi god kurs; 1 til 4, mens den offisielle kursen var 1 til 2. På hotellet ville de bare gi oss 1 til 2. Ja, ja, finansministeren var ikke vanskelig å be han, og vips hang det en gangster inn av bilvinduet med favnen full av bolivares og bladde opp. T-I og han talte og talte og gjorde en deal begge var fornøyd med på flytende spansk. Jeg satt og tviholdt på begge barna i baksetet og synes at dette var litt ekkelt, men fikk beskjed om at herregud - på hotellet gir de oss bare 1 til 2 - ergo blir hotellet halvparten så billig nå - du skjønner det? Joda.......
Og så putret vi avgårde ut i natten, selvom han ikke helt visste hvor vi skulle. Og mon dieu - jeg ble reddere og reddere og reddere - ta en hvilken som helst scene fra en hvilken som helst krimfilm og det var utenfor bilvinduet mitt; sjuskete hunder som snuste i søpleposer, falleferdige blokker, blindveier med sandhauger og murstein, hus som var fullstendig spikret igjen, grafitti, veisperringer, svære hauger med bilhjul og planker midt i veien og ikke et menneske å se - helt fullstendig øde og dødt..........jeg var skrekkslagen, klarte ikke å besvime av skrekk engang - tenkte bare at HER og NÅ slutter sagaen om oss 4. Og han durte rundt og lette etter hotellet. Jeg hadde bestillt et splitter nytt Marriott, tenkte at store internasjonale hoteller er alltid det tryggeste sånne steder. Og jeg måtte felle en tåre av lettelse da vi kom frem. Det viste seg at hotellet åpnet for 5 dager siden. Vi nøt en nydelig middag og jeg roet nervene ved å skylle ned et glass hvitvin, så sov vi noen timer og hadde bestilt taxi til kl 04.30. Den kom IKKE. Og de ubrukelige hotellansatte klarte IKKE å hoste opp en annen taxi heller. Så vi trålet rundt i lobbyen og kjeftet og smalt og ba de ringe, og de sa ja den kommer om 5 minutter hele tiden. Da den endelig kom 5.15 hadde vi så dårlig tid at vi så egentlig langt etter flyet til Brasil. T-I hadde regnet ut at vi måtte veksle noen flere bolivares til flyplasskatter (3 forskjellige). Selvom det er ulovlig å drive med dollar-bolivaresveksling henger det sånne skumle typer rundt på flyplassen og det er helt åpenlyst at det er akkurat det de driver med. T-I durte bort og begynte på en handel - da kom det en politi - så de begynte å snakke om været eller fotball i stedenfor - og fortsatte når han hadde gått forbi.
Vi fikk vekslet, betalt, sjekket inn og kastet oss på flyet i siste liten og det føltes som vi endelig kom tilbake til sivilisasjonen da vi gikk ombord i et brasiliansk fly. Fyttirakkern for noe møkk Venezuela er. Jammen godt Melissa og familien har kommet seg vekk derfra! Barna har noen venner her i POA som skal bo i Caracas et år og de tror at de skal dra og besøke dem. Det kommer aldri aldri aldri aldri aldri på tale.
Vi ble godt spredt på 4 forskjellige seter over hele flyet og Sondre satt sammen med noen spillere fra landslaget til Uruguay. Da vi landet spurte vi ham hvordan det hadde gått. Joda, de hadde pratet hele veien. Javel, hvilket språk pratet dere da? Spansk vel! (spansk?? han kan ikke spansk!!) Så smeller det fra Sondre; men de snakket spansk med litt rar aksent!!!
Denne gangen hadde vi iallefall skjønt immigrasjonspapirene, så det var easy match. Vi hadde også vært så framsynte å ta ut masse dollar i cash før vi forlot Curacao for i galemannsland er man aldri trygg.
Alt gikk greit, vips var vi ute og en kar lurte på om vi skulle ha taxi, det skulle vi jo, så vi ble med ham. Han hadde uniform og "official taxi" kort rundt halsen, så vi følte oss trygge på at han var god. Så lurte han på om vi hadde bolivares, men nei, vi hadde bare dollar. Dere må ha bolivares sa han. Kan vi ikke betale i dollar???? Nei, kun bolivares, både i taxien og på hotellet. Men han kjente en som kunne veksle :-) Og der fikk vi god kurs; 1 til 4, mens den offisielle kursen var 1 til 2. På hotellet ville de bare gi oss 1 til 2. Ja, ja, finansministeren var ikke vanskelig å be han, og vips hang det en gangster inn av bilvinduet med favnen full av bolivares og bladde opp. T-I og han talte og talte og gjorde en deal begge var fornøyd med på flytende spansk. Jeg satt og tviholdt på begge barna i baksetet og synes at dette var litt ekkelt, men fikk beskjed om at herregud - på hotellet gir de oss bare 1 til 2 - ergo blir hotellet halvparten så billig nå - du skjønner det? Joda.......
Og så putret vi avgårde ut i natten, selvom han ikke helt visste hvor vi skulle. Og mon dieu - jeg ble reddere og reddere og reddere - ta en hvilken som helst scene fra en hvilken som helst krimfilm og det var utenfor bilvinduet mitt; sjuskete hunder som snuste i søpleposer, falleferdige blokker, blindveier med sandhauger og murstein, hus som var fullstendig spikret igjen, grafitti, veisperringer, svære hauger med bilhjul og planker midt i veien og ikke et menneske å se - helt fullstendig øde og dødt..........jeg var skrekkslagen, klarte ikke å besvime av skrekk engang - tenkte bare at HER og NÅ slutter sagaen om oss 4. Og han durte rundt og lette etter hotellet. Jeg hadde bestillt et splitter nytt Marriott, tenkte at store internasjonale hoteller er alltid det tryggeste sånne steder. Og jeg måtte felle en tåre av lettelse da vi kom frem. Det viste seg at hotellet åpnet for 5 dager siden. Vi nøt en nydelig middag og jeg roet nervene ved å skylle ned et glass hvitvin, så sov vi noen timer og hadde bestilt taxi til kl 04.30. Den kom IKKE. Og de ubrukelige hotellansatte klarte IKKE å hoste opp en annen taxi heller. Så vi trålet rundt i lobbyen og kjeftet og smalt og ba de ringe, og de sa ja den kommer om 5 minutter hele tiden. Da den endelig kom 5.15 hadde vi så dårlig tid at vi så egentlig langt etter flyet til Brasil. T-I hadde regnet ut at vi måtte veksle noen flere bolivares til flyplasskatter (3 forskjellige). Selvom det er ulovlig å drive med dollar-bolivaresveksling henger det sånne skumle typer rundt på flyplassen og det er helt åpenlyst at det er akkurat det de driver med. T-I durte bort og begynte på en handel - da kom det en politi - så de begynte å snakke om været eller fotball i stedenfor - og fortsatte når han hadde gått forbi.
Vi fikk vekslet, betalt, sjekket inn og kastet oss på flyet i siste liten og det føltes som vi endelig kom tilbake til sivilisasjonen da vi gikk ombord i et brasiliansk fly. Fyttirakkern for noe møkk Venezuela er. Jammen godt Melissa og familien har kommet seg vekk derfra! Barna har noen venner her i POA som skal bo i Caracas et år og de tror at de skal dra og besøke dem. Det kommer aldri aldri aldri aldri aldri på tale.
Vi ble godt spredt på 4 forskjellige seter over hele flyet og Sondre satt sammen med noen spillere fra landslaget til Uruguay. Da vi landet spurte vi ham hvordan det hadde gått. Joda, de hadde pratet hele veien. Javel, hvilket språk pratet dere da? Spansk vel! (spansk?? han kan ikke spansk!!) Så smeller det fra Sondre; men de snakket spansk med litt rar aksent!!!
Den beste reklamen jeg har sett:"No woman should ever have to choose between 2 bags"
Så sant, så sant.....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar