Caracas Airport

Vi har noen venner her i POA som stadig vekk reiser til naboøya Aruba fordi de har familie der. Da de hørte at vi skulle reise via Caracas, bare himlet de med øynene og sa herregud, der er det bare kaos. Javel, tenkte jeg i mitt stille sinn - vi har trålet grenseovergangene i Andesfjellene, så vi klarer da en vanlig flyplass!!!
Vi landet i Caracas kl 5 om morgenen og skjønte etterhvert at vi skulle ha fyllt ut immigrasjonspapirer som de ikke hadde klart å dele ut på flyet. Etter litt frem og tilbake inne i ankomsthallen fant vi ut hvor disse papirene lå. I 3 eksemplarer, rødt, grønt og hvitt. Med samme nummer på alle fargene. Men når de var revet fra hverandre og lå strødd utover et bord hvor alle grafset til seg, var det litt strev og finne det hvite, grønne og røde med samme nummer på faktisk - til alle fire!! Etter en halv time hadde vi klart det og fyllt de ut, stillt oss i kø under alle de skumle Chavez-plakatene og var klare til å entre Venezuela for første gang. Og så fikk vi forklart på mumlende spansk at vi bare skulle hente bagasjen og komme tilbake for vi skulle ikke inn i Venezuela, vi skulle jo videre til Curacao. Ja, men vi skal jo sjekke inn med et annet flyselskap mente vi på vårt flytende spansk. Nei, nei, kom tilbake. Og vi kom tilbake, vi og ble vist inn i en "hemmelig" security hvor det satt en kar og sov. Vi kremtet litt høyt for å vekke han, han lettet på øyelokket og vi sa vi skulle til Curacao. Da ba han oss om å komme tilbake senere, så han kunne sove videre!!!!!!! Så mye tålmodighet hadde ikke Monsieur Storbrua kl 06, så han sa nei, vi skal sjekke inn her nå. Med rødsprengte øyne kjørte han koffertene våre gjennom og vi gikk gjennom og alt ulte og pep, han brøy seg ingenting om det, bare han fikk sove videre så fort som mulig. Så sto vi plutselig nede i avgangshallen ved gatene - MED koffertene UTEN boardingpass. De hadde bare sendt oss snarveien ned uten å sjekke oss inn. Ikke nok med det, det var omtrent kuldegrader der. Alle som jobbet der satt med boblejakke og lue. Vi begynte å hakke tenner med en gang. Ved en informasjonsskranke fikk vi forklart problemet, som ikke var noe problem, for de skulle komme og sjekke oss inn senere, bare vent..........
Jaja, vi tok oss litt frokost, og frøs...Sjekket at flyet skulle gå fra gate 16. Tok en titt der, der satt det en vakt og sov, og ellers hang det noen klær til tørk på en klessnor (!) Flyet skulle gå kl 12. Vi frøs. Og vi frøs. Vi fikk beskjed om at de skulle sjekke oss inn kl 11.30. Tok en titt i tax-free'n - det var en underlig opplevelse - for den var tom. Hylle etter hylle som var klink tomme. Plutselig sto det to kremer et sted og så var det metervis med tomme hyller igjen. I Lacoste-butikken hang det 5 plagg!!!! Så fant jeg en lounge vi kunne betale oss inn i, der var det 5 grader varmere, fullstendig nedslitte møbler, gratis utvannet kaffe og en eneste pc fra 80-tallet - så det var jo verdt sine 110 dollar - men vi frøs iallefall ikke ihjel!
Så gikk vi ut for å sjekke inn - (aldri opplevet å bli sjekket inn med kofferter ved gaten) - på tavlen sto det fortsatt gate 16 kl 12, på gate 16 satt det fortsatt en vakt og sov og det hang fortsatt klær til tørk. Jeg var blitt så overmodig at jeg vekket ham og spurte etter flyet til Curacao og han svarte i fylla (tror jeg) gate 22, så vi tuslet dit. Der skjedde det heller ingenting.
Familien Storbrua synes halve moroa med å reise er å oppleve og å klare selv, det må være noen utfordinger for at det skal være en ordentlig tur! Men der og da skjønte jeg litt av poenget med pakketur, jeg ønsket meg litt en reiseleder som bare tok ansvaret da. Men vips, så dukket det opp en kar, som hentet T-I og bagasjen for å gå ut ved innskjekkingskrankene for å sjekke inn. Herregud, hvor mange ganger hadde ikke vi sagt til oss selv at det var der vi skulle vært!! Da var kl 12! Mens han var ute kom det en dame til meg med lunchkuponger. Vi skal ikke ha lunch sa jeg, vi skal til Curacao kl 12. Nei, det er kl 14, sa hun; forsinket. I 15-tiden dro vi avgårde i et lite fly. Det sto fortsatt kl 12 gate 16 på tavlen! Flyvningen tok bare 20 minutter, og iløpet av den tiden klarte ikke besetningen ombord å si et ord, for de fikk latterkrampe hver gang de prøvde å si noe i mikrofonen. Skikkelig seriøse saker. Jeg følte meg så trygg da vi landet i tropiske regnstorm.